S02E03 - Hæ? Hva sa du? – når du hører men ikke forstår. ADHD og lydkaoset

Hvis du noen gang har følt deg dum fordi du ikke oppfatter helt vanlige setninger – velkommen til klubben. Vi snakker APD, ADHD, lydkaos og hvorfor hjernen noen ganger jobber på etterskudd.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag skal vi snakke om en ting som jeg lenge trodde var et slags handikap jeg hadde og og aldri tenkte at det kunne være et symptom på ADHD. Egentlig et fint eksempel på hvor flinke vi er til å forklare det meste som vår egen feil i stedet for å tenke at det kan ligge noe bak.  

Men aller først vil jeg gjerne takke for at du stakk innom i dag også, og om du ikke har trykket på følg på podkasten min - ikke prokrastiner med det, takk! Da skal vi se på dagens tema, nemlig det som kan se ut som om vi hører dårlig.  

Som dere vet, har jeg hunder. Og jeg liker å observere hunder og tolke deres atferd. Når vi engang ikke kan forstå hva hundene sier, er dette den nærmeste måten å forstå hva de sier. En av de tingene jeg har lagt merke til er følgende: Om du går tur med en hund, så trasker den bortover veien, nesa i bakken og snuser. Den leser aviser, så å si. Hvem som har vært her, hvordan går det med dem og så videre. Så etterlater den sin egen "selfie" ved å tisse over andres poster. En sånn veldig analog instagram, kan man si.

Men, noen ganger kan hunden gå, og så plutselig snur den og tar noen steg tilbake.

Vent hva var denne lukten her. Det luktet interessant, dette må jeg undersøke.  

Det var en duft den fanget i nesa for et sekund siden, men hjernen klarte ikke å registrere den før nå. På den tiden rakk hunden ta noen steg, så om den lukten er interessant, må den gå litt tilbake for å undersøke den nærmere. Litt som når du skroller nedover reel etter reel og så må du gå tilbake fordi du har bladd forbi den som var interessant og skjønte det først en brøkdel sekund senere.  

DOPAMILLA: Enda godt det endte her, var litt bekymret for hvor du var på vei med den tissingen ...  

Og sånn er det litt for oss også. Har du noen gang opplevd å stå ansikt til ansikt til en person, snakke om noe, men så må du spørre: Hva? Unnskyld, hva var det du sa? eller den litt mer moderne versjonen: HÆ?  

Så gjentar denne personen det hun sa, men mens ordene kommer ut av munnen for andre gang, PLING - hjernen din har prosessert første runden. Så du svarer på det de sa første gangen, mens de fortsatt holder på å gjenta seg. Og begge bare... står der. 

Personen du snakker med ser litt rart på deg, fordi du spør om det du likevel vet. Hvorfor ber du ham gjenta det du likevel hørte? Eller så lurer personen om du er tunghørt, spesielt om dette skjer flere ganger i løpet av samtalen. Er du på en fest eller restaurant med masse bakgrunnslyder, vil det sannsynligvis skje flere ganger.  

Og det er akkurat det samme som skjer når vi fører samtalen med andre og ikke oppfatter hva de sier som når hunden tar noen steg tilbake. Mens du sier HÆ? tar hjernen noen steg tilbake og sjekker en gang til. Å ja, jeg HØRTE jeg hva hen sa. Hjernen bare... trengte litt lengre tid.  

DOPAMILLA: Ja, skal du gi meg skyld for å være treig også, eller?  

Ta det med ro Dopamilla. Så hva er det som skjer her?  

La oss rydde opp i en misforståelse med én gang. Nei, det er ikke mangel på oppmerksomhet, selv om det kan være lett å tro, når ADHD står for attention deficit hyperactivity disorder. Du er ikke uoppmerksom. Du er faktisk med i samtalen.  

Ørene dine fungerer helt fint. Det er ikke hørselen det er noe galt med. Dette handler om hvordan hjernen din prosesserer lyd.  

Og før vi går i dybden, bare så det er sagt. Ikke alle med adhd opplever dette, kanskje du ikke er blant dem. Men det er en del som gjør det, og det kan være ganske pinlig. Fordi ikke bare føler man seg tunghørt selv når hørselen er i orden, men man kan føle seg rett og slett dum. Fordi det er ikke kompliserte instruksjoner eller kjernefysiske matteformler man sliter med å få med seg - det er helt vanlige 'skal vi ha taco til middag?' som plutselig er umulig å oppfatte. 

Så la oss se på hvorfor det skjer.  

La oss først si hva det ikke er, fordi det er forvirrende. Det er ikke mangel på oppmerksomhet, fordi her er du faktisk med i samtalen, du sitter ikke og dagdrømmer mens den andre snakker, du er aktiv med i konversasjonen. Det er mer som når du ringer noen og de kjører gjennom en tunnel. Du hører at de snakker, men ordene hakker og kommer uklart. Ikke fordi du ikke lytter, men fordi signalet mellom øre og hjerne blir forstyrret. 

Skjønner du? Og en viktig ting til: Det er ikke noe feil med deg, du er ikke lat og du gidder å høre etter. 

DOPAMILLA: Ja, så klart, det er aldri min skyld! Jeg er jo perfekt! 

Ja, kjære Dopamilla, du tror kanskje det, men vi vet bedre... OK, så hva skjer når vi hører etter, men likevel ikke klarer å forstå? 

En måte å forstå dette på, er slik: Se på det som at lyden faktisk må reise gjennom en tunnel før den når fram til den delen av hjernen som forstår mening. For noen av oss er den tunnelen lengre, eller har dårligere dekning. Lydbølgene treffer øret - det fungerer helt fint. Men veien fra øret til "å ja, det var DET du sa!" - den tar ekstra tid. 

DOPAMILLA: Ja, det er LITT kjedelig å alltid være tre sekunder på etterskudd. Som journalisten som står i utlandet og venter på spørsmålet fra studio mens alle andre allerede har hørt det. "Ja... hallo?... Ja, nå kom det! 

Som hunden som tar noen steg tilbake. Som mobilsamtalen som hakker. Signalet er der, men det kommer fram... litt seinere. Og i den tiden sier du HÆ?, og så nettopp i det personen begynner å gjenta seg - PLING - meningen av det de sa første gangen dukker opp. Hjernen din jobber fortsatt med første runden.

Dette har ikke noe med intelligens å gjøre, bare så det er sagt. 

Så hvorfor skjer dette? Jo, det handler om hvordan hjernen prosesserer lyd. Lyden treffer øret helt fint - det er ikke noe galt med hørselen din. Men på veien fra øret til den delen av hjernen som forstår MENING av ordene, skjer det noe. Signalet kan ta lengre tid, det kan bli forvrengt, eller hjernen kan slite med å skille ut den viktige lyden fra alle bakgrunnslydene. 

Dette kalles APD - Auditory Processing Disorder. På norsk kan man si auditiv prosesseringsforstyrrelse, men la oss bare holde oss til APD. APD er et felt hvor forskningen fortsatt utvikler seg, og definisjonene varierer litt mellom fagmiljøer. 

Og for noen med ADHD er dette ekstra vanlig. Kanskje fordi hjernen allerede sliter med å filtrere bort irrelevant informasjon - og det gjelder ikke bare tanker og syn, men også lyd. Så i motsetning til de med nevrotypiske hjerner, hvor hjernen demper automatisk irrelevant støy, kommer i en ADHD-hjerne alt gjennom med lik styrke. Den klarer ikke å sortere viktig fra uviktig lyd.  

Det føles som om hjernen hører alt like godt, fordi filtreringen ikke fungerer optimalt. Det er ikke at alle lyder faktisk registreres likt, men at hjernen ikke klarer å sortere dem – og det er det som er problemet.  

Hjernen din prøver å prosessere ALT samtidig fordi den ikke klarer å si "denne lyden er viktig, de andre er ikke viktige". Så tunnelen blir overbelastet. Trafikkø i hjernen. Og derfor tar det ekstra tid før meningen av det personen foran deg sa kommer fram. 

La oss ta det ned til et helt vanlig øyeblikk hjemme hos oss: Vi sitter og streamer en eller annen serie. Når jeg ser på noe, så må jeg faktisk fokusere på det som skjer på skjermen.

Så sier samboeren min noe: "Du, jeg leste i Aftenposten om at..."

Og jeg begynner å fomle med fjernkontrollen og sier: "Vent litt..."

Fordi jeg må stoppe TV-en for å klare å oppfatte hva som blir sagt.  

Jeg må nemlig stoppe et lydspor for å vende oppmerksomhet til det andre. To på en gang det blir for mye. Mens når jeg skal si noe, så trenger jeg ikke å stoppe streamingen. Jeg kan fint snakke, fordi da er jeg fokusert på det jeg skal si. Begynner samboeren min å svare derimot, DA må jeg stoppe den igjen.

Dette er kjernen i hvorfor det blir så vanskelig - det handler ikke bare om å høre og forstå hva han sier. Det handler om at å ha to lyder samtidig kjempe om oppmerksomheten er rett og slett stressende. Egentlig er det sjelden bare to lyder, fordi i tillegg surrer jo varmepumpa i bakgrunnen. Jeg hører kanskje at det kjører en bil ute. Hundene kan tasse på golvet.  

Alt kjemper om oppmerksomheten. Det er stressende. Fordi hjernen min prøver å prosessere alt samtidig - den klarer ikke å si 'TV-lyden er ikke viktig nå, fokuser på samboeren'. Alt er like viktig, alt må prosesseres, og tunnelen blir fullstendig trafikkork.  

DOPAMILLA: Hallo, varmepumpa har faktisk noe viktig å si! Og lyden av den bilen - den kan være relevant! Og hundene - hva om de... Hva sa samboeren din igjen? 

Og dette henger tett sammen med noe annet mange med ADHD kjenner godt. For meg ser det ut som at det er den samme mekanismen som gjør at når vi er i hyperfokus, så hører vi så å si ingenting. Vi filtrere vekk lyden fordi vi fokuserer så enormt på noe som vi anser viktig. Jeg pleier å si at huset kunne falle sammen rundt meg og jeg hadde ikke enset det.  

Min tanke er da at enten som hører vi alt eller så hører vi ingenting. Enten som leter vi etter bytte og må få meg oss alt, fordi en kvist som knekker kan være et dyr vi skal jakte på, eller så er vi på jakt og trenger å fokusere på det ene dyret. Ikke på å høre andre ting.  

DOPAMILLA: Ja, det er enten alt eller ingenting. Og fra null til hundre. Hurra!  

Tenk på jegeren som jeg snakket om i en tidligere episode. Du måtte høre både antilopens hjerteslag OG løvens pust. Du måtte være hyperfokusert på lyder. Men det var færre lydkilder samtidig. I skogen er det stille, og SÅ kommer lyden du må reagere på. 

I dag? Du sitter på en restaurant. Trikken går forbi utenfor. Folk prater ved nabobordene. Musikk fra høyttalerne. Ventilasjon som surrer. Noen ler høyt bak deg. Og personen foran deg prøver å fortelle deg noe viktig. 

Derfor er det så mye lettere å snakke med noen i skogen. Ikke fordi jeg hører bedre der, men fordi det er færre lydkilder som konkurrerer om hjernens oppmerksomhet. 

DOPAMILLA: Og så er alt grønt og rolig, og det er vel ikke mye du skal jakte på i dag ...  

Og når vi snakker om å se på tv. La meg spørre deg? Ser du på alt med tekst på?

Selv når du ser på filmen på norsk?  

Jeg gjør det. Jeg ser alt med tekst på, og jeg blir frustrert om jeg ikke får teksten.  

Gjetter du hvorfor? Ja, fordi det hjelper oss å prosessere lyden, og vi slipper å henge etter med forståelsen av hva som ble sagt. 

Og - og dette høres litt pinlig ut fordi jeg føler meg litt dum - jeg sliter virkelig med å se på en film eller en serie i et språk jeg IKKE kan. Fordi jeg føler at tekstene er riktignok viktige, men jeg mangler lyden for å ha et helt "forståelsesbilde". Jeg klarer fint å se serier på svensk og dansk, selv om jeg ikke forstår alt, men med en gang vi kommer til for eksempel islandsk, sliter jeg.  

Og der verste - jeg føler meg dum fordi det føles at jeg diskriminerer - for eksempel asiatiske filmer er klin umulig for meg. Men det handler ikke om at jeg ikke VIL se dem - det handler om at hjernen min trenger to informasjonskanaler for å prosessere, og når den ene mangler helt, kollapser hele systemet.

DOPAMILLA: Ja, jeg husker Squid game. For et slit det var å følge med, ikke sant? Jeg måtte ha ekstra ferie etterpå!  

Jeg har vokst opp i et land hvor all tv dubbes, men det var ikke noen teksting. Det gjør det selvsagt lettere å se koreanske serier, men det gir meg også en slags falsk informasjon fordi munnbevelser stemmer ikke overens med hva som blir sagt. Så jeg velger alltid originalspråk med teksting om jeg kan velge. Men - noen ganger må jeg kapitulere og velge dubbing.  

Det er også derfor jeg liker å se på folk når jeg snakker med dem, fordi det er lettere å lese munnen - eller for å si det på en annen måte - jeg er ikke en sånn som kan se på en person på hundremeters avstand og forstå hva som ble sagt, som en eller annen spion, nei, det er ikke det jeg mener. Jeg mener at det er LETTERE å forstå når jeg har to kilder - lyden og munnens bevegelser. De støtter hverandre og gjør det lettere å forstå.  

Tenk på det som at hjernen får to veier inn til samme informasjon. Hvis tunnelen for lydsignalet er overbelastet eller forsinket, så hjelper det å se munnen bevege seg. Det gir kontekst. Det gir bekreftelse. Hjernen kan si "okei, jeg hørte kanskje ikke helt klart, men jeg SER at munnen former et O. 

DOPAMILLA: ÅÅÅH, ja, der ser du, derfor hater jeg telefoner, kanskje? 

Ja, det er nok derfor man ikke er så veldig glad i telefon når man har ADHD. Fordi man mangler disse hjelpehjulene på sykkelen og kan gå på tryne - kanskje fordi vedkommende er på høytaler eller kjører bil og lyden er litt hul og flat. Det gjør det vanskeligere å forstå.  

Personlig liker jeg å ha på øreklokker når jeg for eksempel deltar i teams-møter fordi det gjør det lettere å fokusere på det som blir sagt. En høytaler sprer lyden og den blander seg med varmepumpa og den bilen utenfor, ja , du skjønner ...  

DOPAMILLA: Jeg trodde du ikke ville høre hva JEG har å si da ...  

Vel, det kan være greit at du er stille også når jeg har møte.  

Dette blir ekstra tydelig for meg som flerspråklig. En annen ting jeg merker ganske tydelig henger sammen med at jeg ikke er norsk. Jeg har lenge tenkt at jeg var da skikkelig dårlig på å forstå hva folk sa, det var da rart, fordi jeg har ingen problemer med å lese tekst ... men det falt ned en polet da jeg hørte om APD, for det er ikke det at jeg ikke forstår. Jeg bare ikke oppfatter hva som blir sagt like raskt som det blir sagt ...  

Og noe som er enda mer forvirrende - Siden jeg har et morsmål, norsk som hverdagsspråk, og jobber med engelsk, så switcher jeg mellom tre språk gjennom dagen uten å tenke på det. Men så skjer det noen ganger noe som jeg syns er litt morsomt.  

Noen ganger kan noen si noe til meg, og jeg stirrer på vedkommende og skjønner ikke et ord. Jeg skjønner ikke engang hvilket språk vedkommende snakker! Det virker nesten som om hjernen min må trykke på en bryter for å stille inn hvilket språk den skal motta.  

Når jeg er i mine tanker og noen begynner å snakke, sliter jeg å bytte både til lyttemodus, til å bestemme språket OG til å høre innholdet på grunn av denne forsinkelsen jeg opplever. Så av og til har jeg et mikropanikkatakk fordi jeg lurer på om vedkommende snakker spansk og jeg burde også forstå DET!  

Og dette er ikke bare i hodet mitt. Det er en reell utfordring for oss som er flerspråklige. For når du har tre språk aktive i hjernen samtidig, må hjernen 'stille inn' riktig språk før den kan prosessere innholdet. Og den innstillingen? Den tar tid. Spesielt hvis jeg var i tankene mine. Da må hjernen først bytte til lyttemodus, så finne riktig språk, og SÅ prosessere innholdet. Tre forsinkelser oppå hverandre. Og av og til klarer den ikke bestemme seg. Eller den velger feil. Så jeg svarer på norsk når noen snakket engelsk, eller det popper opp et engelsk ord midt i norsk setning fordi hjernen fant det ordet først. 

DOPAMILLA: Ja, hvorfor skal du gjøre det enkelt for deg å bli hjemme når du kan gjøre det vanskelig for deg selv og bo i utlandet, ikke sant?  

Ja, takk Dopamilla. Veldig hjelpsomt. Her kommer en viktig forskjell. La meg presisere, fordi det er lett å blande sammen. APD er ikke den manglende oppmerksomheten som ligger i navnet på ADHD. 

Når ADHD gjør at du mister oppmerksomhet, så reiser du bort mentalt. Du sitter der, nikker kanskje, men tankene dine er på hva du skal ha til middag eller om du husket å låse døra. Du er fysisk til stede, men mentalt er du et helt annet sted. Og hvis noen spør deg "hørte du hva jeg sa?" så må du innrømme: nei, jeg var ikke med. Jeg tenkte på noe annet. 

DOPAMILLA: Hmm, ja, helt enig med det du sa om... [desperat prøver å huske noe]... greiene! Klassiker. 

På den andre siden - med APD er du HELT til stede. Du ser på personen. Du prøver aktivt å følge med. Du VIL høre hva de sier. Du ER der, du gjør alt riktig, men signalet hakker likevel. 

Og det er derfor APD kan være ekstra frustrerende - fordi du faktisk prøver. Du gjør ingenting galt. Men det fungerer ikke likevel. Så når du faktisk gjør noe riktig - altså er med i samtalen - så både ser det ut til og føles som at du likevel gjør en dårlig jobb.  

Dette blir spesielt tydelig ute blant folk. Jeg nevnte det allerede litt, men la meg utdype det noe. APD er fryktelig upraktisk når man er på et restaurant, på et seminar eller i et stort møte. Det gjør det også vanskelig å holde samtalen gående på et utested - og folk flest vet jo hvor vanskelig det er uten at man trenger å ha APD. 

Fordi tenk på det: Du sitter på en restaurant. Personen foran deg prøver å fortelle deg noe viktig. Men ved bordet bak deg diskuterer noen fotball med høye stemmer. Musikken fra høyttalerne spiller. Servitøren roper en bestilling til kjøkkenet. Noen ler høyt tre bord unna. Kjøkkenlydene høres i bakgrunnen. Lyden av glass som settes ned på bord. Noen som drar ut en stol.  

Alt dette konkurrerer om prosesseringskapasiteten din. Og hjernen din prøver desperat å fokusere på det personen foran deg sier. Men tunnelen er allerede overbelastet. Så du må be personen gjenta seg. Og gjenta seg igjen. Og kanskje en gang til. 

Og etter en stund? Du gir opp. Du nikker. Du smiler. Du sier "ja" på strategisk riktige steder. Fordi å faktisk prosessere alt - det er helt utmattende. 

DOPAMILLA: Ja, og så kommer du hjem og trenger tre timer på sofaen for å komme deg.  

Og det å spørre HÆ? for fjerde gang i samme samtale - det blir både psykisk og sosialt slitsomt. Du ser hvordan personen blir frustrert. Du ser blikket som sier "hører du ikke etter?" Så etterhvert slutter du å spørre. Du later bare som du får det med deg. Du nikker. Du smiler. Du ler når de ler. Og håper inderlig at det ikke var et spørsmål som krevde svar. 

DOPAMILLA: Bare nikk og smile. Bare nikk og smile. Shit, hva var det jeg sa ja til nå? 

Og her er noe viktig: Det er ikke det å være sammen med folk som er utmattende. Det er ikke at du er usosial eller ikke liker selskap. Det er selve jobben med å oppfatte hva folk sier - den konstante prosesseringen, konsentrasjonen, det å måtte be folk gjenta seg, det å prøve å fylle inn det du ikke fikk med deg - DET er det som tapper deg for energi. 

Det er som forskjellen på å gå en tur i skogen og å gå en tur i travle Karl Johans gate midt på dagen. Begge er fysisk aktivitet, men den ene krever bare at du går, mens den andre krever at du konstant navigerer rundt folk, unngår kollisjon, prosesserer alle lydene, vurderer retninger. Det ene er avslappende, det andre kan være utmattende. 

Og det er derfor du kan komme hjem etter en sosial kveld og være helt tom. Ikke fordi du ikke likte det. Ikke fordi du er introvert. Men fordi hjernen din har jobbet overtid i flere timer med å bare FORSTÅ hva folk sa. For ikke å snakke om at du i tillegg må maskere og oppføre deg normalt - du skal smile på riktig tid, sitte rolig, se interessert ut, ikke avbryte, ikke hoppe i samtalen, ikke ta for mye plass - alt dette mens hjernen din desperat prøver å prosessere hva folk faktisk sier. Du løper maraton på et cafébesøk! 

DOPAMILLA: Gud, ja, jeg blir helt utslitt av å bare høre på dette! 

Det påvirker mer enn bare samtaler – det påvirker relasjoner. Ja, og tenk hva dette gjør med ditt forhold til andre, spesielt din partner. Vi snakket om kommunikasjon i forrige episode, og dette er selvsagt også noe som er med og forkludrer kommunikasjon. Ikke bare ute på restaurant med venner, men også på jobben og i hjemmet.  

Fordi tenk deg hvordan den scenen jeg beskrev tidligere med fjernkontrollen og stoppe filmen kan føles for min samboer:

Han føler han må forstyrre meg i å se på filmen hver gang han prøver å si noe til meg. Enten så kan det være irriterende fordi jeg ikke klarer å oppføre meg som en "normal" person eller så begynner han å sensurere hva er viktig nok å si slik at han ikke forstyrre meg unødig.

Ikke sant?  

Han kan blir frustrert for å måtte gjenta seg hele tiden. Jeg blir frustrert fordi jeg virkelig prøver, men får det ikke til. Han kan tenke at jeg er fraværende, og med rette, fordi jeg kan forsvinne i mine tanker eller i hyperfokus og ense ingenting rundt meg. Han ser ikke forskjellen mellom når jeg er i en lalaland og tenker på hvordan vikingene overlevde reisene sine til Island og Vinland, gud, det må jo ha vært kaldt på de åpne båtene ... og mellom den gangen jeg faktisk hører etter men ikke får med hva som blir sagt. Jeg kan se like engasjert på ham ved begge anledningene, men det er kun en av de gangen jeg faktisk prøver.  

Så, jeg forstår at det kan være frustrerende.  

DOPAMILLA: Ja, gud, så frustrerende å vente på å komme fram til Island og sitte der å være våt hele tiden. Nei, det der hadde jeg ikke giddet.  

Dopamilla, jeg snakker om frustrasjon i kommunikasjonen. Og poenget er at jeg VELGER ikke på forhånd at NÅ skal jeg ikke høre etter hva han sier eller NÅ skal jeg ignorere ham. Poenget er at når jeg er i drømmeland, så er hodet mitt allerede opptatt med noen annet og ikke makter å bytte interessen. Bredbåndet er fullt av vikinger og det er ikke plass til samtalen med samboeren, med mindre jeg aktivt switcher fra det ene sporet til det andre.  

Og når jeg faktisk prøver å høre etter, så er det ikke alltid jeg får meg meg hva som skjer.  

Jeg tenker at det nesten er som å snakke med en døv person - man må først gjøre meg oppmerksom, kanskje berøre skulderen min eller si navnet mitt, så jeg vet at NÅ SKAL DU SI NOE. Da er det lettere å skifte til lyttemodus. 

Men i samtaler på steder med mye støy og mange mennesker er det vanskelig uansett.

Har du funnet noe mønster i dette? Når er det vanskelig for deg å høre hva som blir sagt?  

DOPAMILLA: Ja, glem vikingene nå, JEG har noe viktig å si!  

Og så kommer det selvsagt noen misforståelser her. Når jeg sliter med å forstå hva folk sier, og spesielt når jeg føler meg som en dum utlending som ikke skjønner bæra, ja, da kan jeg nikke og være enig i noe jeg ikke aner hva er.  

Da jeg gikk på skolen, prøvde jeg å snu dette til: Det finnes ikke dumme spørsmål tankegangen. Så jeg spurte om forklaring eller ba om gjentakelse. I et læremiljø er det mye mer naturlig å gjøre, føler jeg. Men når du sitter i møtet med direktøren eller en streng sjef, er det ikke alltid like lett å si: Unnskyld, jeg forsto ikke, kan du gjenta. Du skal liksom være profesjonell, faglig og dyktig ansatt ikke en skolepike som ikke hører etter.  

Ikke sant? Du hører hvordan maskering kan gjøre det vanskelig å bringe oss framover? Hvordan den påførte skammen og lave selvtilliten skaper en enorm terskel? Det er lett å tenke at man er dum om man ikke vet hva som skjer.  

Men NÅ vet du det. Nå vet du at du ikke er dum eller umulig.  

Nå som du vet hvorfor, kan du begynne å jobbe med hvordan. Nå kan du begynne å finne strategier som faktisk hjelper.  

For eksempel: Be om skriftlig agenda på forhånd. Det burde være en selvfølge i etthvert møte uansett om man har ADHD, det handler om å respektere folk og gi dem sjanse til å forberede seg til temaet, men det er likevel ikke alltid en selvfølge. Men med et agenda vet du hva dere skal snakke om.  

Og her må du selvsagt tilpasse ting til situasjonen - jeg krever selvsagt ikke skriftlig agenda fra samboeren min for å snakke om hva skal vi ha til middag.  

DOPAMILLA: Men tenk så organisert dere kunne vært! Møte kl 18:00, tema: Taco eller pizza? Beslutningstaker: samboer. Forventet varighet: 2 min. 

Dopamilla, jeg tror ikke det.  

En annen ting er å avholde møter i et rolig miljø. På mitt forrige jobb hadde vi et innvendig møterom. Litt kjedelig uten vinduer, men det gjorde det naturlig nok lettere å fokusere. Det var gardiner på den glassdelen mot lokalet, slik at alle visuelle inntrykk var sortert vekk. Rommet var lydisolert, så vi hørte ikke at kollegaene uten snakket med kundene eller i telefon. Perfekt for meg! 

Hjemme pleier jeg å ta på øreklokkene for å sitte i teams møte, som jeg nevnte tidligere. Siden hunden kan tasse rundt, og huset er ikke akkurat lydisolert, er det beste måten å stenge verden ute. Jeg bruker noise canceling hodetelefoner som dekker hele øret. Det kan hende at noe annet fungerer for deg.

Så er det dette med å kunne se personen du snakker med. Sånn sett er dagens online-møteverktøy en betydelig oppgradering fra telefon. Det hjelper mye, men selvsagt forutsatt at folk faktisk velger å slå på kamera! 

DOPAMILLA: Jeg skjønner at de ikke gjør det, altså. Det er nesten så jeg burde ha eget frisør og make up team for å være prensetabel!  

Det er det som er poenget, Dopamilla. For meg spiller det ingen rolle om sveisen din er på halv tolv, jeg trenger å se munnen og gjerne også ansiktsuttrykk!  

Så har jeg faktisk lært en ting av politikere. Når de får et spørsmål fra pressen, står de ofte et sekund eller to og smiler før de svarer. Noen ganger er det faktisk nok til at båndbredden våkner og leverer fra seg resten av det du ikke fikk med deg umiddelbart.  

Noen ganger kan et spørsmål tilbake hjelpe: Hva mente du nå?  

Men her treffer jeg på et problem. Folk tror at jeg ikke hører, så de gjentar nøyaktig det samme. Bare høyere. Men det som faktisk hjelper er at de sier det med andre ord. 

DOPAMILLA: Ja, og helst ikke rop det høyere! Jeg er da ikke døv! 

Nei, du er så definitivt ikke døv. En annen strategi er å ta tak i det du faktisk fikk med deg. Jeg pleier å si noe sånt som: 'Så du sier at vi skal dra på besøk fordi...? 

Dette fungerer ikke alltid. Noen synes det er rart. Men det er bedre enn å bare si HÆ?, fordi jeg viser at jeg faktisk følger med. Og det gir dem et utgangspunkt - de slipper å starte helt fra scratch. Selv om noen gjør det likevel... 

Og når det gjelder de nærmeste - der er nok det beste å forklare hvordan du prosesserer lyden. At det handler om forsinkelse, ikke noe annet. Det gir dem en trygg ramme og forsikring om at du ikke ignorerer dem eller ikke gidder å høre etter, men at det faktisk er noe du sliter med. Du kan be dem om å forsikre seg om at kontakten er opprettet før dere snakker.  

Og her er et lite barndomsminne som viser dette perfekt. Jeg vokste opp i et hus med tre etasjer, og det var ganske vanlig å stå på kjøkkenet i andre etasje og skrike opp til meg som var på rommet i tredje etasje. Jeg hatet denne skrikingen, fordi den som oftest endte opp med at jeg måtte reise meg og gå i gangen og skrike tilbake: HVA???  

Ikke produktivt. Så etterhvert, hver gang middagen var ferdig og mamma ville at vi skulle komme for å spise, i stedet for å skrike, banket hun med kjøkkensleiva på radiatorne. Alle hørte det, og alle kom. Enkelt og effektivt uten skriking. Fordi lyden gikk gjennom hele huset, men det var en ANNEN type lyd - en jeg ikke måtte prosessere til ord. 

Så, prøv å finne din "radiatorløsning" - det kan være så enkelt at dere alltid snakker face to face i stedet for at en står på stua og skriker mot kjøkkenet. Eller at dere lager skriftlige agendaer før møte på jobben og sørger for å ha møter i rolige rom uten folk som går forbi og skaper distraksjon. Eller at du ikke tar den viktige samtalen med sjefen på gangen med printeren som knirker og telefonen som ringer overalt, at dere går på et stillerom. Ja, du er en kreativ sjel, du finner sikkert noen flere selv. Poenget er ikke at alle skal bruke akkurat de samme triksene. Poenget er å finne det som fungerer for DEG og din situasjon. 

DOPAMILLA: Jeg syns vi kunne også legge til å forby telefonen? Det er djevelens verk!

Jeg forstår hva du mener Dopamilla, jeg gjør virkelig det. Ikke bare gjør telefonen det vanskelig å få med seg hva som blir sagt fordi man ikke ser munnbevegelser, men også fordi vi er så vant til å tolke hele personen, lese kroppsspråket - er vedkommende fornøyd? er han sint? Er vi i trøbbel? Eller har vi gjort en bra jobb? Alt dette er vanskelig for oss.  

MEN; og dette er viktig. Dette handler ikke om å være vanskelig eller dum. At vi ikke oppfatter hva som blir sagt handler ikke om å være "treig". Det handler om at vi må sortere vekk alt den unødvendige informasjonen rundt oss i tillegg til det man sier, og i tillegg til å maskere. Andre bare lytter. Vi gjør flere jobber samtidig.  

Her er det jeg vil du skal ta med deg. Så neste gang du må si HÆ? for tredje gang i samme samtale - husk: Du er ikke dum. Du er ikke lat. Hjernen din prosesserer bare lyden på sin egen måte. Og nå vet du hvorfor. 

Og når jeg er i skogen og en av hundene mine tar et steg tilbake og for å snuse igjen på den lukten den fikk i nesa: Ja, jeg vil bevege meg framover, men jeg er glad i hundene mine og gir dem rom til å oppleve verden på sin egen måte. Jeg syns ikke det er mye å kreve av andre heller.  

Så, du begynte å lage frokost da du startet å lytte, men så kom du på at det er hentedag for papirsøppel og nå sjekker du om nyeste episode av The Pitt har kommet ut? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!